Folk er folk – en julefortelling

Posted on

Med små hint av ”Piken med svovelstikkene” av H.C. Andersen
– Å, slutt å mas! mumler han og nærmest spurter opp Karl Johan. Han er allerede sent ute til dagens første møte, oppgitt over toget og dets tolkning av effektiv, offentlig transport. En jente vifter med sitt blad «Folk er Folk», men det er ikke akkurat det han ønsker å bruke tid på nå …

Det er midten av desember. Varmegrader, fukt og tåke har overtatt etter noen dager med godt timede kuldegrader og snø.

Paul Hansen (du husker kanskje Paul fra i fjor) greier ikke å glede seg over adventstiden i år. Han undrer seg faktisk over hvorfor han i det minste ikke blir litt glad for julebelyste gater, musikk og alt som hører til. Før kunne han til og med gi litt penger til Frelsesarmeen på gata, smile og ønske soldaten god jul. Nå virker alt fremmed, «kommerst» og gørrsentimentalt på ham. Det er nærmest som om han står på utsiden av alt og titter inn, slik man titter inn i en glasskule med en Dickensiansk julescene. Apropos: Han husker selvfølgelig fjorårets julebudskap klart og de dramatiske advarslene, men litt etter litt, utover våren ble også disse avslepet og mindre viktig da hverdagens praktiske «damplokomotiv» igjen tok overhånd i hverdagen. Det er liksom noe annet som skal til for at de tre åndenes formaninger skal gjøre seg permanent gjeldende …

Hans arbeidsgiver gjennom åtte år, Candycore, flyttet virksomheten til Sverige i januar og Paul måtte finne seg ny jobb. Omsider fant han den. Økonomiansvarlig hos et mindre forlag som jobber mest med forfattere som ikke akkurat står på «A-listen». Og så «ansvarlig» da, tenker han. Ikke «sjef» … Nei, å si at Paul Hansen er en fornøyd mann om dagen er å ta hardt i. Også alle de gode rådene da… særlig av de tre vise menn.
– Søk mange jobber du, Paul, så får du sikkert napp en eller annen gang! Rådet kommer fra daglig leder Lars Berge i Candycore.
Lett for deg å si, tenker Hansen. Skilt og uten barn… gleder deg sikkert bare til å komme deg til Stockholm. Juhuu, liksom.
– Det skal jeg gjøre, svarer Hansen med et forsert smil og takknemlig stemmeleie. Hvorfor må jeg alltid reagere sånn når den mannen åpner munnen, undrer han.
– Vær kresen, Paul! Ikke søk på hva som helst, men tenk deg godt om. Hva vil du jobbe med, og hvor? Kameraten Eriks bidrag er velment.
Godt poeng, tenker Hansen. For de som har råd til å tenke sånn.
– Bruk nettverket ditt, Paul! Petter Heie var den kollegaen i Candycore som han de siste månedene i selskapet hadde tettest kontakt med. Det var Heie som fikk ham til å innse at jobbsøk bør dreie seg om mer enn å sende søknad pluss CV og så krysse fingrene. Det var også dette som hadde ført frem. Til slutt var det en av hans LinkedIn-kontakter som tipset ham om at Flottaltså-forlag trengte en ny økonomiansvarlig. Et midlertidig engasjement riktignok, men det virket som en grei jobb, og den har sørget for at Hansen slipper å bekymre seg for fremtiden. I hvert fall for en stund. Men spesielt utfordrende er den ikke. Han kan gjøre denne jobben med hendene bakbundet.
– Folk er f…!
Haha, tenker Hansen idet han passerer jenta i full fart slik at hun ikke klarer å fullføre sin «salgspitch». Nå skjønner hun kanskje endelig at jeg ikke er interessert. Men hun ser blid og håpefullt på ham. Det er som om hun varmer seg på budskapet hun holder så mange eksemplarer av inntil brystet.
– Godt humør, det skal hun ha, tenker Hansen. Han setter fart nedover Karl Johan, glad for å være ute av det støvete kontorbygget fra 70-tallet med den stalinistiske arkitekturen og konstante eim av mugg og billig rengjøringsmiddel.
Godt humør, ja. Noe jeg også var kjent for, tenker han mens toget setter fart. Før, da jobben i Candycore var en fryd og det var rom for å gjøre andre ting i livet. Reising, venner, teater, en god bok. Perspektiv, tenker Hansen mens toget passerer Oppegård stasjon.

Har vært lite av det i året som har gått, gitt. Slutte i jobb, søke jobb, begynne i ny jobb, høre på vise menn. Familielivet med kona Torunn og barna har gått greit, men hverdagen synes å ha blitt redusert til en langtekkelig kjedereaksjon av mønstre og klisjeer.
– Jeg husker en tid da det ikke var slik, tenker Hansen. Jeg presterte veldig bra og min positivitet syntes til og med å smitte over på andre. Livet var i bedre balanse og det virket som om folk trivdes rundt meg. Nå ser jeg klare tendenser til det motsatte. Det kan gå en hel dag uten at jeg snakker med kollegaer – og forter meg ut av kontoret så snart arbeidsdagen er over. Kanskje ikke noe godt tegn.

Tankefull som han er, Hansen glemmer nesten å gå av på Vestby stasjon. Han røsker til seg PC, frakk og sekk og spurter ut til to plussgrader og regn. Han er nå fast bestemt på å gjøre noe med situasjonen, men hvor skal han begynne? Hvordan skal han finne tilbake til sitt gode, gamle, smittende humør og interessen for andre? Han vil utvikle sine latente ferdigheter og gjøre seg bemerket som den personen han egentlig vil være.

Det hele virker fortsatt fjernt og litt fremmed på ham når han ligger foran TV-en og leker «stilleleken» med Torunn. Huset er halvveis pyntet. Stjernen har hengt i vinduet siden første søndag i advent. Den eneste samtalen de har hatt i kveld var om når de skulle til hvem i julen. Herregud, er det slik jeg er blitt? tenker han. At glede må komme ut av en eske og at det kun er de få, spesielle anledningene i året som gripes takknemlig med begge hendene for å få samtalen i gang?

Noen dager senere

Hansen er blitt så vant til henne at han knapt nok hører jentas stemme der han ligger i fint driv oppover Karl Johan. Det er bitte lille julaften og skaren av handlende mennesker har vokst seg stor de siste dagene.
Nå bråstanser han mens andre forter seg forbi, noen irritert over at han stanset så plutselig.
Han snur han seg litt skamfull mot jenta som står der så håpefull, men nå med litt skepsis i øynene. Denne ellers så mutte mannen smiler og ser på henne med velvilje.

– Folk er Folk!
– Ja visst, er de det, sier Hansen og finner frem lommeboka.

 Med ønske om en god jul og et godt og fremgangsrikt 2014!

Eric_blog

Gjesteblogger: Eric Bontenbal
Kontakt: Linkedin

1 thought on “Folk er folk – en julefortelling”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *