K-ordet. Kvotering.

Posted on

Vi trenger flere kvinnelige ledere i næringslivet. Skal vi kvotere dem inn på rosa løper?

Sjefen på scenen er kvinne, men i salen til NHOs årskonferanse dominerer stort sett «hvite menn som pusher 50».

Og jeg kjenner altfor mange bra damer rundt 30 som fortsatt opplever at det brukes mindre tid på kvalifikasjoner i et jobbintervju, og mer på å danse rundt spørsmålet man ikke kan stille (…ellers da? Når du ikke er på jobb? Sammen med familien? Ja, har du familie, forresten?) som de vet er jobbintervjukode for «Men alvorlig talt – har du tenkt å slutte på p-pillen med det første?» Hvis de i det hele tatt blir innkalt.

Fortsatt opplever en del kvinnelige søkere at de ikke blir reelt vurdert i formelle prosesser, eller at de blir holdt utenfor alle de uformelle nettverkene der karriere ofte faktisk skapes. Det er noe dritt. Og vi må gjøre noe med det.

Ikke for å være geme mot damene, eller «ta» gutta, men fordi arbeidsplasser blir bedre av å ha begge kjønn på ledernivå. Det handler om ulike perspektiv, og det handler om representasjon. Og ikke minst om at damer utgjør halvparten av talentpoolen. Det er god business sense. Så da skjønner jeg at det blir nærliggende å gripe til «K-ordet»: Kvotering. Altså – definere antall aller andel som skal være kvinner av kandidater eller av ansatte. Og dette er et merkelig tema som både er totalt upersonlig og ekstremt personlig for meg.

På det upersonlige planet er jo tanken grei. Vi vet at i noen miljøer og kulturer vurderes ikke kvinner på lik linje som menn. Og de får bare skjerpe seg. Jeg har ikke noe empati med at noen skal ha en rett til å skynde seg langsomt, eller ha en myk overgang til å vurdere kvinner som mennesker. Bare tving dem. Uansett hvor ubehagelig det er.

Det er teorien. Men så er det praksisen. Der kvotering blir så utrolig personlig for meg – som kvinne i næringslivet. Som kollega og venn av kvinner i næringslivet.

Fordi jeg vil jo ikke kvoteres. Jeg vil ikke at noen skal lure på om jeg har fått en jobb fordi jeg er dame. Og jeg vil ikke lure på det selv. Jeg skjønner at tanken er at jeg kun skal få en dør åpnet, få en rettferdig vurdering, og så bevise meg så verdig som jeg var hele tiden, og alle skal leve lykkelige i alle sine dager.

Men jeg vil åpne den døra selv. Om den sitter aldri så hardt. Og når jeg ser på alle de flinke damene jeg kjenner, så er tanken på at de skal behøve å «leies inn» i en jobb av en velmenende policy for meg helt absurd. Eller at de hele tiden skal måtte bevise at de er mer enn et politisk korrekt alibi som kom seilende inn på rosa løper.

Det burde være unødvendig, og jeg klarer ikke å bli dus med det selv når jeg skjønner at det kanskje fortsatt ikke er unødvendig.

Men egentlig er det kanskje ikke så komplisert? Fordi svaret på spørsmålet er strengt tatt veldig enkelt for meg: Jeg er absolutt, 100 prosent, helt for kvotering. Så lenge det skjer på en annen arbeidsplass enn min egen, og for noen andre enn meg selv.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *