Med mamma på jobbjakt

Posted on

I sin iver etter å hjelpe sitt barn på vei til et godt liv med trygg jobb, er det noen som blir fartsblinde. I verste fall koster de barnet jobben.

Du vet godt hvor tøft det kan være å søke jobb, og vil så gjerne hjelpe til, og mener så inderlig vel. Men på veien roter du deg bort, og det ender som tidenes skivebom.

Så, mamma og pappa, hvordan vite du om du går over grensen? Her er noen tegn:

Du ringer

Hvis en arbeidsgiver bare hadde visst hvor flink gutten din var, måtte de ansatt ham, ikke sant? Helt sikkert riktig. Men da bør arbeidsgiver få se den siden av ham, ikke den som virker som en gigantisk mamma- eller pappadalt.

Du skriver CV-en / søknaden

Den som søker jobb bør være den som sitter ved tastaturet. Du hadde vel ikke gjort leksene deres for dem? Dette er det samme. Er de voksne nok til å ha en jobb, bør de være voksne nok til å søke jobb. Du kan bidra med tips i forkant og korrektur i etterkant. (Spesielt korrektur er faktisk skikkelig snilt.)

Du ringer – igjen

Ikke ring arbeidsgivere for å spørre om de har mottatt søknaden, eller hvorfor datteren din ikke kom til intervju, eller noe annet. Da skal du i så fall være god på å imitere tenåringen. Hvis du skal gjøre research, gjør det på nettet. Ikke at du egentlig har noen grunn til å gjøre researchen, siden det ikke er du som søker jobb.

Du blir med

Hold deg unna arbeidsplassen. Hvis mamma sitter på venterommet, eller – som en kollega av meg har opplevd – ber om å få være med inn på intervjuet – er dette helt, total katastrofe. Alltid og uansett. Hvis det ikke er barneskuespiller som er på audition for noe, kan jeg ikke forestille meg en situasjon det ikke vil telle negativt. Så, mamma: Vent i bilen – kjøp deg en is – gå på Design Forum (vi har en rett over gata for hovedkontoret vårt) eller noe annet den lille stunden intervjuet varer.

Du forhandler lønn

Arbeidsgivere ønsker seg motiverte og selvgående ansatte. Nei, arbeidstaker skal ikke nødvendigvis kunne alt første dagen, spesielt ikke hvis den ikke har noe arbeidserfaring. Men et minstekrav er å klare å gå på jobb uten mammaen sin. Og det innebærer å også kunne ha de vanskelige samtalene med sjefen – uten mamma.

Så, mamma (eller pappa, bestefar, bestemor, onkel, tante…) Jeg skjønner det er frustrerende at din unge håpefulle tilsynelatende er tilfreds med å leve livets late dager i stedet for å legge grunnlaget for en framtid som produktiv samfunnsborger. Men jeg er helt sikker på at motivasjonen blir ikke høyere av at foreldre oppfører seg som personlige assistenter for barna.

Vil du være skikkelig snill mot ungen din når de skal fikse jobb, bytt ut putene under armene med et spark i rompa. Så er det mest hjelpsomme du kan gjøre en enkelt (om ikke lett) ting: Ligg unna.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *