Om CV, søknader og skumle drømmer – en julefortelling

Posted on

(fritt etter Charles Dickens’ ”A Christmas Carol”)

Hansen er død.

Ikke på ordentlig da, men han blir skutt gang på gang på samme sted mens han spiller «Call of duty, black ops 2». Det var en julegave til hans sønn, men det viste seg at han allerede hadde gått lei av det etter mange timers spilling hos en kamerat, som var den første i klassen som fikk spillet.Så nå sitter Hansen i stuen og spiller selv, midt på mørkeste julenatten.

1. juledag er bare et par minutter unna. Familien har lagt seg, men duften av ribbe, surkål og stearin henger fortsatt tung i stuen. Og Hansen trengte en aldri så liten flukt fra virkeligheten… Året har gått greit, men han greier bare ikke å undertrykke skuffelsen over ikke å ha fått karrieren i ønsket retning. Fjorårets nyttårsforsett…

I det klokken slår tolv legger han merke til fra venstre øyekrok at det begynner å gløde igjen i peisen. Et kaldt gufs fyller stuen, og en ubehagelig følelse lammer Hansen, som om han allerede vet hva som kommer. I borteste hjørne i halvmørket begynner en skikkelse å bli synlig. Hans dårlige nattsyn til tross, Hansen kan se at det er en mannsfigur. Hentesveis, hornbriller og antrekk som helt klart stammer fra tidlig 80-tall. Selv om skikkelsen er noe uklar, som en slags holografi, kjenner Hansen igjen personen, som om det ikke har gått 30 år siden sist de møttes. Rektor Lilleberg fra Slottsparken VGS!

–Jeg frykter deg ikke, sier Hansen, med munnen på vidt gap og kaldsvette rennende nedover ryggen. – Det har jeg for så vidt aldri gjort, men hva gjør du i stua mi? Og døde du ikke for mange år siden?

– Nei, svarer rektor Lilleberg og ser på Hansen med et tomt blikk. – Du fryktet meg ikke. Ingen av dere gutter gjorde det… Disiplin var helt enkelt bortkastet på dere. Men du skal vite at jeg elsket jobben min og var glad i alle mine elever. Og hvordan er det med deg, Paul? Elsker du jobben din? Er du glad i dine kollegaer? Og tror du fortsatt at du kan dømme meg slik du gjorde den gangen? Du var full av ambisjoner og ja, du var flink, Paul. I 1983 var du flink. En lovende elev. Du var flink til å skrive søknadsbrev og CV, de gangene vi øvde oss på det som en del av pensumet det siste året, husker du? Du hadde så fin håndskrift, den har sikkert virket tiltalende på alle personalsjefer som har lest dine søknader. Hva har skjedd med deg, Paul? Hvorfor er du ikke der du har lyst til å være, sånn jobbmessig? Og forresten, ja, jeg er død. Så død som man kan bli.

Hansen lukker øynene for å samle tankene og gi svar på tiltale, men når han åpner dem igjen er rektor Lilleberg forsvunnet. Stuen er behagelig varm igjen. Og mørk, bortsett fra lyset fra skjermen med «Call of duty, black ops 2», som svir i øynene med all mulig slagmarkbråk på nest laveste lydnivå.

– Nei, nå må jeg skjerpe meg, tenker Hansen. Nå har jeg til og med drømt om den tosken Lilleberg, som av en eller annen grunn fortsatt skal belære meg. Og ja, jeg ER flink. Pff, håndskrive søknad… Jeg har da fulgt med i tiden, jeg?

I det han tenker det siste, begynner en lett tvil å gnage bakerst i hodet, men han vifter den bort.

– Best å gå og legge seg, tenker han og slår av PC-en. Han tar en siste sjekk i stuen og hører noe på badet…

– Sikkert kona som kvitter seg med noe av julaftens delikatesser, tenker han. Men på badet er det mørkt. – Eller Jan, han er alltid kjapp, tenker Hansen, mens han går inn og slår på lyset. I det han snur seg mot dusjkabinettet får han sitt livs sjokk. Gjennom det matte glasset ser han en skikkelse i dusjkabinettet. Hansen blir livredd, han vifter med armene og meier ned en flaske etterbarberingsvann fra hylla.

– Slapp av, sier en kjent kvinnestemme. – Jeg er ikke her for å ta livet av deg. Stemmen er kjent, men tilhører ikke noen av Hansens nærmeste. Så kommer han på det. Den tilhører kvinnen som nylig har gitt ham avslag på stillingen han har søkt. HR-sjef i Ensidige.

– Gunhild Larsen! roper han. – Er du her også? Men… du er vel ikke død?

– Nei, jeg er ikke død, svarer Gunhild. – Men det er flere ting mellom himmel og jord enn du er klar over. En tanke som du faktisk burde tenke litt oftere. Jeg ser at du fortsatt er bitter og skuffet over ikke å ha fått jobben.

– Visst er jeg det, svarer Hansen. Jeg VET at jeg var VELDIG kvalifisert!

– Ja, svarer Gunhild. – Det var du Paul, men det var det også mange andre som var. Ville du virkelig ha denne jobben, Paul? Den vi til slutt valgte hadde en bra CV, men det han var sterkest på var at han kunne vise til dyktighet, motivasjon, engasjement for faget samt moderne metodikk før han i det hele tatt søkte på denne stillingen. Aktiv markedsføring av seg selv gjennom sosiale medier, og blogger. Han skaffet oppdaterte, levende nettverk innenfor spesifikke prosjekter og jobber. Ikke nok med at han ville ha jobben, men det var så mye mer enn bare søknad og CV som tydet på at han både kunne OG ville ha den. Ordet «fremtid» var liksom stemplet i pannen hans.

– Paul? kommer det fra soverommet. Kona Torunn. – Hva driver du med? Er du full?”

– N-nei, jeg sklei og slo meg på grunn av vannsøl på gulvet, jeg kommer snart. Han snur seg igjen mot dusjkabinettet, men Gunhild Larsen er borte. Skjelvende og medtatt legger Hansen seg under dyna. Han stirrer i taket og tenker lenge over det som har hendt før han til slutt sovner, helt utslitt…

Når han våkner føler han seg merkelig nok uthvilt. Han står opp, tar på seg morgenkåpen og går inn i stua. Familien sitter med hver sin kopp te i sofaen.

– God morgen, mumler han. Ingen reagerer.

– GOD MORGEN! Ingenting… De stirrer på TV-en, det virker ikke som de er bevisst på at han er i samme rom. Han stiller seg midt i veien for Jan, noe som normalt gjør sønnen mektig irritert. Ingenting. Jan stirrer med et tomt blikk mot TV-en, gjennom Hansen, virker det som.

– Hva er det på kassa som er så spennende? Hansen snur seg mot flatskjermen. Han skvetter. TV2 Nyheter, 27. desember 2014, melder om at Candycore, hans nåværende arbeidsgiver flytter hele virksomheten til Stockholm. De som vil kan få jobb der. De som ikke vil (eller kan) må finne seg noe annet å gjøre. Flytte? Det går ikke! Jeg har min gamle mor på hjem, ungene har endelig funnet seg til rette på den nye skolen. Og Torunn er ikke særlig flyttbar i det hele tatt. Hva nå? Plutselig fanger rulleteksten nederst på skjermen hans oppmerksomhet.

– Hei Paul! Du som alltid har vært av den passive sorten, du blir vel med til Stockholm? Ikke det, nei? Hm, blir spennende å se hva du skal finne på nå, da! Du som aldri har tatt deg bryet med å være moderne, nyskapende og kreativ i karriere og jobbsøk. Jaja, lykke til ’a!

Hansen stirrer skrekkslagen på skjermen. Tanken på å søke jobber og igjen konkurrere med den yngre, fremadstormende generasjonen gjør ham motløs. Panikken lammer ham og han våkner med et skrik…

– Paul! Hva er det med deg? skriker Torunn ved siden av.

– Mareritt, mumler Hansen, han begynner å innse at han har kommet seg «ned på jorda» igjen.

Pulsen raser fortsatt, og den ekle følelsen av å ha opplevd noe forferdelig sitter igjen i hele kroppen og overskygger alt annet i hodet. Han kommer om litt til hektene igjen og begynner å samle tankene.

Resten av juleferien skal jeg sørge for at vi koser oss så mye som mulig. Jeg skal være en god ektemann og pappa. Og på nyåret tar jeg kontakt med Heie, tenker han. Han er en jypling, men han kan dette med sosiale medier, blogging og de greiene der. Jeg skal ta ansvar for markedsføringen av meg og min kompetanse. Jeg skal sørge for at Hansen igjen blir «gutten i røyken». 2013 skal bli Hansens år. Ingen tvil. Så sovner han igjen. Denne gang uten gjenferd eller absurde situasjoner. Og når han våkner 1. juledag kribler det av tiltakslyst i kroppen – ideene flyr rundt i hodet på ham. Torunn og barna kikker litt forundret på ham, de kjenner ham nesten ikke igjen, men smiler og lurer fælt.

Og karrieren? Vel, det gjenstår selvfølgelig å se effekten av alle gode tiltak, men Hansen har endelig tatt initiativ når det gjelder egen fremtid og karriere. En bedre start på det nye året kan man vel neppe tenke seg.

 

Med ønske om en god jul og et godt og fremgangsrikt 2013.

 

 

Gjesteblogger: Eric Bontenbal

 

Linkedin: http://no.linkedin.com/in/ericbontenbal

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *