Private samtaler i offentlig rom

Posted on

Jeg sitter på bussen en fin mandag ettermiddag i sommer, det er faktisk riktig behagelig å kjøre kollektivt i denne rolige perioden. Halvveis hjemme ramler tre nye passasjerer inn i kjekk stil – med bra volum på stemmebåndet.

Jeg antar de er i tidlig 20-årene. To kamerater og en venninne. Helgens hendelser skal gjennomgås i detalj viser det seg, rapporter kommer på løpende bånd, med fullt navn på dem som har utmerket seg mest – i fylla. For å poengtere tabbekvoten ytterligere minner de hverandre om tidligere uheldige øvelser, begått av samme personer. Det eneste formildende er at den mest snakkesalige av dem passer på å få med egne tabber også.

Greit nok, det er få passasjerer og de kjenner ikke meg, men de kan ikke vite om noen av oss andre kjenner til disse personene som blottlegges til de grader, eller om vi tilfeldigvis kanskje har et bånd til deres arbeidsgivere eller familiemedlemmer. Tanken streifer dem nok heller ikke – de kjører på med saftige detaljer og oppklarende kommentarer (– Hæ, gjorde JEG det?). Jeg føler meg fanget, det blir for sært å flytte seg bakover, jenta sitter med ryggen mot kjøreretningen. Jeg ville dessuten ha hørt dem like godt på bakerste rad. Endelig. Det er en lettelse å gi signal til sjåføren om at jeg skal av.

Verbal inkontinens

Denne treffende beskrivelsen om fremmedes hang til å påtvinge folk deres private sfære fant jeg i Dagens Næringsliv i juni – ”Slik lever vi nå”. Hvorfor er det så vanskelig for mange å holde seg? Hvor er det blitt av det offentlige filteret? Er det den evige jakten på oppmerksomhet – et lite blaff av underholdningsfaktor med sitt ego i sentrum – men dessverre så håpløst ukritisk til om publikum er interessert?

Ingen ønsker å bli påtvunget andres private samtaler, men det er jammen ikke lett å komme unna med dagens sosiale (ofte mobile) ukultur.

Informasjon som skader

Én ting er pinlige rapporter fra privatlivets utskeielser, langt verre er uvettig omtale av arbeidsgiver, kolleger eller kunder i det offentlige rom. Eller samtaler mellom kolleger der sensitiv informasjon spres villig vekk. Jeg har opplevd advokater som diskuterer detaljer om klienter med mobilen på øret – en risikosport de faktisk ikke har lov til å bedrive. Hva i all verden tenker de på?

#SoMe – en forkortelse som også beskriver brukerne perfekt

Sosiale medier er blitt en arena for å vise glansbildet av vårt liv. Selvskryt om verdens beste barn, høy mestringsfaktor generelt og treningsøkter herfra til månen. Men #SoMe er også effektive kanaler for å lufte saker og ting man er mindre fornøyd med.

Så effektivt at du kan miste jobben. Her er det kun én regel som gjelder – særlig hvis det er arbeidsgiveren du får behov for å svartmale. La det være. L A  D E T  V Æ R E . Du risikerer å miste den. Og selv om det kanskje er målet i et øyeblikks drittsinne, så vil du vel ha en annen jobb? Slike utblåsninger er ingen god søknad til nye arbeidsgivere.

På med filteret, folkens!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *